Alpin skiidrett

Alpin skiidrett er en fellesbetegnelse for skiidrett med ulike former for kjøring i bratt terreng og er karakterisert ved at hele støvelen er fastspent til skien, i motsetning til nordiske disipliner, der hælen kan vippe på skien. Alpine grener er slalåm, parallellslalåm, storslalåm, super-G og utfor, men også frikjøring.

Konkurranser innen alpine grener starter markant høyere oppe på et fjell enn der målet befinner seg, slik at selve skiløpet nærmest konstant går nedover. Løypa er avmerket med porter og hindringer som løperne skal forsere på kortest mulig tid.

Utforløyper har brede porter, og ideen med disiplinen er at løperen finner en best mulig linje og dermed oppnår så høy hastighet som mulig. Motsatt har slalåmløyper smale porter som står tett på hverandre, men normalt vekselvis på den ene og den andre siden i forhold til den korteste linja mellom start og mål, og der løperens svingteknikk kommer i sentrum. Storslalåmløyper ligner mest slalåm, men med større avstand mellom portene, mens super-G-løyper er mer like utforløyper, men har flere svinger.

Konkurranser i utfor og super-G avgjøres med ett løp, mens konkurranser i slalåm og storslalåm avgjøres med to løp avholdt samme dag i forskjellig satte løyper i bakken.

Det konkurreres i de alpine disipliner ved Vinter-OL hvert fjerde år, VM annet hvert år samt en årlig verdenscup.

Slalåm i moderne form er en konkurransegren i alpin skiidrett som går ut på at utøveren må ta seg ned en bakke og passere mellom oppsatte porter.

Nest etter telemarkskjøring regnes slalåm som den mest tekniske av de alpine skidisiplinene fordi det er i denne grenen portene står tettest, det vil si med kortest avstand mellom hverandre. Svingene slalåmkjøreren må ta gjennom portene blir derfor hurtige og korte.

I slalåm er svingene kortere enn i storslalåm (og må utføres raskere), slik at kjørerne må ha en trangere, mer direkte fallinje. Denne trangere linjen holder slalåmkjørerne nærmere portene. Dette gjør at man har utviklet portene slik at de er bøyelige. Når utøverne kjører inn over den innerste porten i en sving med overkroppen, har de beskyttelse på leggene og armene for ikke å bli skadd av portene i tilfelle de ved en feil ikke slår vekk porten med stavene som er påsatt «kopper» for ikke å skade hendene.

Øvelsen har stått på det olympiske programmet siden OL i 1948 i St. Moritz.

Storslalåm er en øvelse i alpint. Øvelsen går ut på å kjøre mellom porter på samme måte som i slalåm, men med større avstand mellom portene og dermed med større hastighet.

I storslalåm kan man holde større fart enn i slalåm, fordi en storslalåmløype inneholder færre porter, som er satt med større avstand, slik at man må svinge langt færre ganger enn i slalåm. I slalåm er svingene kortere (og må utføres raskere), slik at kjørerne må ha en trangere, mer direkte fallinje. Denne trangere linjen holder slalåmkjørerne nærmere portene.

Storslalåmski er lengre og stivere enn slalåmski. Storslalåmstavene er vanligvis bøyd slik at de legger seg rundt kjørerens kropp, og har ikke like mye kontakt med snøen som slalåmkjørerens staver.

I 2003 innførte FIS for første gang minstelengder på skiene: 185 cm for menn og 180 cm for kvinner. Øvelsen har stått på det olympiske programmet siden OL 1952 i Oslo.

Super-G (av engelsk super giant slalom, det vil si «super-storslalåm») er en konkurransegren i alpin skiidrett der utøveren skal ta seg ned en bakke på ski og i likhet med slalåm passere mellom oppsatte porter. Sammenlknet med slalåm og storslalåm er portene i super-G satt opp med større avstand, og bakken er lengre. Sammen med utfor regnes super-G som en fartsdisiplin, i motsetning til de tekniske disiplinene slalåm og storslalåm.

Super-G ble introdusert i Crans-Montana i 1987. Øvelsen har stått på det olympiske programmet siden OL i 1988 i Calgary.

Utfor er en disiplin innen alpin skiidrett.

Utforløypene er lengre, raskere og har større høydeforskjell enn hva som er tilfellet i de øvrige alpine grenene. Hvert renn består av én omgang. Disiplinens fartsfylte preg, ofte med spektakulære hopp og dramatiske fall, gjør at utforkonkurransene vanligvis omfattes med større publikums- og medieinteresse enn de langsommere disiplinene.

Utfor er en olympisk gren og har stått på programmet siden OL 1948. Det ble også kjørt utfor under OL 1936 i Garmisch-Partenkirchen, men da ble det bare kåret mester i kombinasjonsøvelsen.

Frikjøring er definert som en egen gren på siden av vanlig alpint. Den opprinnelige frikjøringen fra eldre tider dateres tilbake til Sondre Norheims bruk og skilek med telemarksvingen i begynnelsen av det 1800-århundre. I moderne tid fikk frikjøring sin renessanse rundt slutten av 1970-tallet. Det var særlige spektakulære nedkjøringer i urørte fjellsider i Frankrike og USA, dokumentert i skifilmer som dannet bølgen for den utviklingen vi ser i dag. I dag utøves frikjøring av skikjørere med både fast og løs hæl og snowboardere. Det grunnleggende innen denne delen av skikjøring er at den enkelte utøver bruker fjellet og de naturlige utfordringer som ligger i terrenget. Den enkeltes kreativitet og mot blir satt på prøve. Det ligger ingen begrensninger eller krav fra utenforstående som man pålegges å følge. Det sentrale er nærheten og respekten for naturen.

Også denne delen av skikjøringen har funnet sin konkurranseform og her blir utøveren bedømt etter linjevalg, flyt, kontroll, aggressivitet og teknikk. Det er påbudt å kjøre med hjelm, skredsøker og ryggbeskytter (rykksekk eller ryggplate).